ARTSKARTLEGGING MÅ BLI EN STØRRE SATSING

«Mangelen på kunnskap både var, og er fortsatt, en av de største utfordringene når det kommer til statusen på pollinatorer i Norge», sa Guri Tveito fra Mat- og Landbruksdepartementet under webinaret Promoting Pollinators.

Dette var blant mange av de viktige budskapene som ble presentert på webinaret som ble arrangert i november 2020. Og det stemmer at Norge mangler mye kunnskap og data når det gjelder statusen til populasjonene av blant annet humler. Det er kun takket være Astrid Løken at vi i det hele tatt har særlig med data fra tidlig 1900- og sent 1800-tallet. Her har hun artsidentifisert svært gamle funn som har gitt oss grunnlag til historiske data. Selv kartla hun også store deler av Norge i hele sin karriere som humleforsker, også i mer turbulente tider som under andre verdenskrig.  

Kritisk med historiske data

Historiske data er helt kritisk for å kunne sammenlikne dagens data. Da kan vi lete ett mønster i dataene og ser på hvordan utviklingen i utbredelse og mangfold har endret seg over lengre tid. Et eksempel er kløverhumla, Norges mest truet humleart, som har kun blitt observert på Østlandet og noen få forekomster i Trøndelag det siste tiåret. Tidligere observasjoner har derimot vist at kløverhumla tidligere kunne finnes både på Vestlandet og mer utbredt rundt Møre og Romsdal og Oppland. Også slåttehumla, som var trodd utryddet frem til den ble gjenfunnet i 2010 for første gang på 60 år, er kun å finne på Østlandet til tross for tidligere forekomster på Vestlandet. Men, er det virkelig ikke mulig å finne disse artene hvor de har blitt funnet før?

Det er faktisk ikke godt å si om slåttehumla kun er å finne på Østlandet, eller om det fortsatt finnes noen populasjoner av den på Vestlandet. Det er dette som er problematisk med lite kartlegging av humler, og for så vidt andre pollinatorer. Dessverre er det også slik at mange miljøorganisasjoner og andre med gode artskunnskaper ofte ikke har hverken tid eller ressurser til å kartlegge slik at vi får et mer realistisk bilde av mangfold og utbredelse. Heldigvis har «Folkeforskning» blitt et begrep som er i stor vekst her i Norge, og også i andre land i Norden. 

Folkeforskning blir til

Under Promoting Pollinators presenterte Janne Heliölä fra Finlands Miljøcentral (SYKE) et prosjekt om folkeforskning som har hatt svært stor suksess i Finland. Her har frivillige blitt opplært i å gjenkjenne arter av humler for så å ha kartlagt dem. I 2019 ble nærmere 8700 individer observert og kartlagt som et resultat av prosjektet. Dette blir svært verdifull informasjon for den kommende pollinator strategien for Finland.  

Også La Humla Suse har sett nytten i å bruke Norges befolkning til å kartlegge humler. Derfor ble et prosjekt om folkeforskning planlagt i 2020 med håp om gjennomføring i 2021. Et så natur-elskende folk som nordmenn er en uvurderlig og ubrukt ressurs når det kommer til kartlegging. Derfor ønsker La Humla Suse å lære opp frivillige til å kunne kartlegge humlearter slik at det kan bli mer kartlegging over hele landet av alle arter.

Det kan være lett å tenke at det er viktig at vi kartlegger de sjeldneste artene vi har i Norge. Realiteten er at det er helt essensielt å kartlegge alle artene vi har i landet. Dette er for å kunne observere om noen arter blant annet beveger seg i høyere eller nordligere strøk enn før grunnet klimaendringer, eller om utbygging fører til at flere arter sliter. Eller rett og slett om noen arter gjør det bedre nå enn for hundre år siden. Ved å ha flere som kan kartlegge landet vårt for vil vi kunne få en langt mer realistisk representasjon av mangfoldet og utbredelsen av humler. Sammen kan vi bidra til å samle kunnskap som vil være svært verdifullt for å kunne tilrettelegge for humlene i Norge. Men skal vi få til dette må satsingen på kartlegging blir større, og mer midler må gå til slike prosjekter.

Tekst av Eirin Bruholt.