En søkt kombinasjon ? Ikke i det hele tatt !

Kaffebusken er som veldig mange andre frukt- og bær produserende planter avhengig av kryssbestøving for å få optimal avling. Her i Norge er klimaet for kaldt til at vi kan dyrke kaffebønner, men på sydligere breddegrader, hvor plantene trives, er det andre bier som tar seg av mye av bestøverjobben. Humler er jo som kjent bier, og selvom de har andre oppgaver her til lands enn å sørge for vår daglige kaffekopper, bidrar de godt til vår nasjonale matproduksjon. Også i Norge er insektsdød en miljøtrussel vi kan få merke på kroppen, mens den mye omtalte biedøden gjør tematikken seg allerede gjeldene for kaffeprodusentene rundt om i verden.

I vår ble La Humla Suse kontaktet av kaffebrenneriet Joh.Johannsen i forbindelse med deres nye, grønne anlegg i Vestby. Her ønsket de å ta fatt i nettopp denne problematikken ved å gjøre noe for norske bier, ville som tamme, gjennom konkret tilrettelegging og ved å spre kunnskap om bestøving som naturgode. I løpet av sommeren har vi i fellesskap utviklet en flott plan for et areal på nordside av bygget hvor der finnes et stort potensialet for å tilrettelegge for humler og andre insekter. La Humla Suse har til nå gjennomført befaring på stedet for å få oversikt over eksisterende flora og insekter, og hadde i oktober sin første ryddedag der Eirin og Monica fjernet kanadagullris og hagelupin. Dette er arter med stor spredningsfare som fortrenger de blomsterplantene artsmangfoldet av pollinerende insekter er avhengig av.

Lupinen er ekstra viktig for humlene at vi tar bort, for den har faktisk pollen som er giftig for humlelarvene.  I tillegg har røttene små nitrogenfikserende knoller som gjør at jordsmonnet over tid blir mer næringsrikt, og da trives vår naturlige engflora dårligere. 

Hvis du vil igang med å bekjempe lupinen eller andre fremmedartet på egen tomt, er det viktig at avfallet sorteres som brennbart restavfall og ikke legges i hageavfall. Dette er for å forhindre videre spredning.

Vi ser frem til samarbeidet med kaffebrenneriet årene som kommer og håper dere vil følge med på ferden mot et nytt pollinatorer-paradis i Vestby.

Tekst og bilder av Monica Marcella.

Sist fredag gikk et stykke av turen min på en gårdsvei, med frodig blomstrende grøftekant full av hanekam, prestekrager, blåknapp, kløver og tiriltunge. Det luktet tungt av søte blomstersafter og luften var full av lyden fra flagrende, summende og surrende insekter som bakset rundt mellom blomsterhodene, fulle av pollen i alle slags røde, oransje, gule og hvite fargenyanser. Fokuset mitt forsvant raskt fra turmålet og ut i smaåkrypfaunaen. Her fikk jeg se utallige blomsterfluer, dagsommerfugler, humler, bier og blomsterbukker,- avlange biller med lange følehorn og ofte fargerike dekkvinger. I den fuktige delen av grøfta vokste det noen store, flotte sløke-planter. Her fant jeg en av mine favoritter blant billene; humlebilla. Dette er en kraftig, og stor bille i scarabeide slekten (samme som gullbasse og tordivel) som lever av det blomstene har å tilby akkurat som humlene gjør. Den har fått navnet sitt fordi den har tydelige svarte striper på gyllen bakgrunn, akkurat som sin nesten-navnesøster, men i motsetning til, henne har humlebilla ingen brodd.

I naturvitenskapen heter det mimikry når en art etterligner en annen for å oppnå visse fordeler. At humler er sosiale dyr med effektivt utviklede forsvarsmekanismer, gjør nok at småfugl og andre insektsetere betenker seg litt ekstra før de spiser et dyr som kan gi dem smertefulle stikk. De vil nok, om de kan, heller velge et annet småkryp uten denne risikoen. Dette er det flere arter som benytter seg av, I Norge har vi få naturlige insekter med slike brodder, egentlig bare veps og humler (honningbien er innført) og vi har derfor flere arter som vil etterligne humla av utseende. Temmelig tidlig på våren kan du se humleflua surre som en kolibri foran blomstene den drikker nektar fra. Den er ordentlig lodden og minner mest om en trehumle, med lysebrun pels. Den er litt mindre enn humledronningene som er ute på denne tiden, og kan stå stille i lufta slik som alle blomsterfluer gjør. Fra Mai til Juni kan du, om du er riktig heldig, få se en av de to sjeldne humlesvermerartene. Selv har jeg bare hatt denne lykken med meg to ganger i løpet av mine 47 år i norsk natur; en gang som barn i en gammel, åpen skog på en øy på Vestlandet, og en gang tidligere i år da La Humla Suse var på befaring i en blomstereng hos en bonde i Øvre Eiker Kommune. Begge ganger gjorde møtet et hjertedunkende inntrykk. Humlesvermeren er en svermer i familien tussmørkesvermere, med kraftig kropp og store antenner. Vingene er helt spesielle i og med at de er gjennomsiktige, på kroppen er det ekstra mye behåring i gult og gulgrønt, og den har en bred, mørk stripe på bakkroppen og sort, bustete stuss. Den er rett og slett et fabelaktig syn, og jeg tenker at et hvert menneske som fikk møte en humlesvermer ville få en ekstra motivasjon for å bevare blomsterengene som er dens naturlige habitat. Vi har så få store insektsarter i Norge, og dette er en av de sjeldne, vakre dagaktive svermerne våre. Som alle humle-mimerne jeg har nevnt, er den også en av våre ville pollinatorer som floraen vår er avhengig av.

Mens både humleflua og humlesvermerne er raske flyvere og “bare-se-ikke-røre”-insekter, kan jeg fint få humlebillen til å kravle opp i hånden. Jeg holder høyrehånden bak den, klar til å kunne fange den opp hvis den ramler av, og setter pekefingeren min foran den. Humleblilla kravler opp på meg, og jeg vet ikke om det er en tilfeldighet, men på nøyaktig samme vis som en humle ville advart meg om at nå er den irritert og vurderer å stikke meg,- løfter billa den ene bakfoten høyt i været. Jeg smiler og lurer på hvor mange ganger den har klart å lure seg unna et rovdyr med det trikset, før jeg setter den forsiktig tilbake i pollenbadet i sløke-toppen.

Publisert 21.07.2020 – Forfatter Monica Marcella

Har du hørt om rocke-vokalisten Gene Simmons? Han var medlem i et band som het Kiss, og som var verdenskjent på 70-80-tallet. Bandets medlemmer hadde dyreinspirert ansiktssminke i sort og hvitt, og Gene var i tillegg til stemmen sin kjent for sin lange tunge som han stadig viftet med til publikum. Blant humlene har vi selvfølgelig også ei rockehumle, for hva blir det engelske ordet “rock” på norsk? -Og steinhumla ser ut som en skikkelig metal-berte med kølsvart, rufsete pels og illrød stuss, og det er nesten merkelig at hun ennå ikke har preget noe albumcover enda.

Den lengste tungen kan hun derimot ikke skryte på seg. I Norge er det en spesiell humleart som skiller seg ut og denne humla er knyttet til en egenartet blomst. Tyrihjelm er en stor, høyreist plante med blålilla blomster. Den vokser vilt i fjellet,i rasmark mellom vierkratt, men varianter av den er også blitt en populær hageplante til tross for at den er giftig. Blomsterhodet på tyrihjelmen er som navnet skulle tilsi, hjem-lignende. Den kalles også noen steder for lushatt hvilket kommer av giftstoffene i planten ble brukt som luse-middel i før i tiden. Den spesielle utformingen gjør at nektaren er svært vanskelig tilgjengelig. Faktisk må du ha en tunge eller sugesnabel som er nesten 14 mm for å nå fram til søtsakene. Det er det bare to humler i Norge som har, og premien for den aller lengste tungen går til Lushatthumla som har en tunge som kan være lengre enn resten av kroppen; hele 23 mm! Mens hagehumla ser ut som hun prøver en litt for stor hatt når hun presser seg inn i blomsteråpingen for å samle nektar, kan du se Lushatthumla elegant rulle ut det lange sugerøret mens hun henger i lufta foran blomsten. Det er forresten feil å si sugerør, ettersom hun ligner mer på en katt som lepjer i seg melk når hun spiser, bare at slikketungen sitter ytterst på den lange, hule munn-delen. Litt lengre fremme i blomstens kronrør ligger tyrihjelmens arr og støvbærere. Når humlene forsyner seg av blomstenes nektar får de pollen på kroppen og kryssbestøver planten.

Der finnes imidlertid også en liten skurk blant humlene våre som ikke tar seg bryet med å gå den opplagte, dog kronglete banen. Tyvhumlen har altfor kort tunge til å kunne nå frem til nektaren, men har imidlertid kraftige kjever. Med disse lager den hull i blomsten like ved nektarbassenget og forsyner seg gjennom åpningen uten å bidra til bestøvingen. Hullet den lager kan brukes på nytt og på nytt også av andre humler. Humlene samler også pollen til larvene sine. Av humlespesialisten, Atle Mjelde, lærte jeg at pollenet til tyrihjelmen er giftig for andre humlelarver enn hagehumla og lushatthumle. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på at planten ble brukt som lusemiddel, men det hadde vært gøy å vite hvilken motgift de langtungede artene har i seg. Kanskje man en gang finner ut at det kan brukes av oss mennesker i medisinsk forskning også? At noen arter kan utvikle resistens mot giftstoffer, skjer gjerne gjennom naturlig seleksjon over lang, lang tid. Det betyr at det er de individene som overlever en påkjenning som klarer seg. Eirin, som også jobber i La Humla Suse fortalte meg at enkelte dyr bruker også denne motstandskraften til egen nytte, for eksempel som forsvar mot parasitter. Kan det giftige tyrihjelmpollenet fungere som “lusemiddel” for hagehumla og lushatthumla også? Jeg kjenner ikke til noen forskning som sier noe om at disse artene har færre parasitter enn andre, men det kunne vært interessant å visst. En ting er sikkert; jo mer jeg lærer om humler, jo flere spørsmål dukker opp!

Tyvhumla biter hull i andre blomster med lange blomsterkronrør, og er på den måten en slags generalist som kan forsyne seg frekt og freidig av mange slags planter. Tidlig på våren er den en tommelfingerregel at humlene som er ute og flyr da har korte tunger og kan slikke opp nektar fra flere ulike blomster, disse er da også generalister, mens lengre utpå sommeren kommer arter med lange tunger som er mer tilpasset en enkelt art slik som for eksempel lushatthumla og kløverhumla. Fordelen med en slik tilpasning er at sannsynligheten for at plantens bestøver besøker et nytt individ av samme art stor, ulempen er at bestøvingen er avhengig av akkurat disse artene pollinerende insekter. Hvis du ser for deg at du skal kaste en ball oppi en bøtte, så får du med en generalist flere baller å kaste, mens hvis du er en spesialist har du færre baller, men du får stå mye nærmere bøtta. Det intrikate samspillet mellom blomsterplanter og pollinatorer har tatt millioner av år og utvikle og dette er en av mange grunner til at vi trenger alle de 34 humleartene våre fra den rocka steinhumlen til lushatthumla med kjempetungen.

Forfatter: Monica Marcella

Kjenner vi allerede nå på en forsmak av klimakrisa? Vi glemmer sent den overopphetede sommeren i 2018. Vi husker vel også ekstremværet i 2017 hvor bilder av flom og jordras prydet avisforsidene i ukesvis, og det var vanskelig for oss å tro at dette skjedde i Norge. Også denne vinteren fornemmer vi at noe er i ubalanse. Mange steder i landet er det den mildeste vinteren innbyggerne har opplevd på en lang stund. Stor ustabilitet i værforholdene vil ikke komme og gå uten konsekvenser. Kraftige værutslag gjør blant annet insektene våre svært utsatt. Også humlene blir berørt.  

Humlene er blant de ville pollinatorene som leverer helt sentrale økosystemtjenester her i nord. Mange av oss er helt uvitende om alt det viktige arbeidet som foregår rundt oss. Sommerstid føler vi sola varme mot huden, kjenner lukta av sjø og grill, og hører lyden av summende insekter som jobber flittig ved å fly fra blomst til blomst. Vi nyter sommeren og dens frukter, uten å ofre en tanke til alt som foregår i kulissene: Årets blåbærsesong som frambringes av humlene, og alle frukttrærne, grønnsakene og bærbuskene våre som kan høstes takket være innsatsen fra ulike pollinerende insekter. 

Selv om begrepet «global oppvarming» ikke dukket opp i vitenskapelige artikler før i 1975, så var det langt i fra et ukjent fenomen frem til da. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var temaet mye omdiskutert i forbindelser med klimagasser og istider. Selv om vi har hatt kjennskap til utfordringene vi står ovenfor lenge er klimakrisa langt fra løst, og vi begynner å kjenne på effektene av dette. Det gjør også våre sårbare insekter. Ifølge Norsk Institutt for Naturforskning er klima en av de mest sentrale faktorene som legger rammer for arters utbredelse, direkte og indirekte. Kunnskapsgrunnlaget er fremdeles noe mangelfullt, men det er likevel stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er på tilbakegang og at andre er på framgang.  

Når det gjelder fremtidsutsiktene til artsmangfoldet av humler i Europa viser nyere forskning at deres utbredelse vil reduseres som følge av sensitivitet for endringer i klima. Det estimeres at mellom år 2050 og 2100 vil sannsynligvis 14 av 69 europeiske humlearter være under høy risiko for utryddelse, og tre arter vil være utryddet. Det er tre arter for mange. Det kommer også frem at nesten 80% av artene vil miste mesteparten av deres beboelige områder. Denne negative utviklingen setter mange humlearter under er kraftig press, og stadig nye arter kan gå tapt.

I Norge kan vi allerede nå se hvordan kraftige værutslag påvirker humlene våre. Varme somre gjør at nektaren blir tykkere og søtere, som igjen fører til en mindre effektiv pollineringssesong. Høye temperaturer fører også til at mange planter springer ut i blomst tidligere, som igjen fører til at de avblomstrer tidligere. Regntunge sommermåneder gir færre dager hvor humlene er på vingene. I fjellområder har allerede artsrikheten blitt redusert på steder hvor det har vært en økning i temperatur og nedbør. Tørre sesonger gjør derimot at mange av de blomstrende plantene, altså matfatene til humlene, klarer seg dårlig. Varme vintre gjør at humler kan våkne altfor tidlig og at de dør før sesongen har startet. Selv om humlene tåler kuldegrader, er det lite å gjøre når matfatet ikke har våknet fra sin vinterdvale helt ennå. Det er med andre ord mange værfaktorer som påvirker levekårene til humler. Men er det grunn til bekymring for de norske humleartene? 

Klimaendringer har aldri vært den største trusselen for humler og andre villbier. Hovedutfordringen har til nå vært arealendringer. Arealendringer og arealfragmentering vil si at vi mennesker fjerner viktige blomsterenger og bolplasser til fordel for bygg og boliger, kornåkrer og veier. Skulle imidlertid de negative klimatrendene fortsette å utvikle seg og tilta i styrke, er det nok fullt mulig at klimaendringer i fremtiden vil utgjøre en av de fremste truslene mot villbiene våre. Som samfunn er vi uansett tjent med en føre var-holdning inntil vi har et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag som viser hvordan bestanden av pollinerende insekter som helhet påvirkes av klimaendringer.  

Kunnskapshull på området bør ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å iverksette tiltak. Dette er ikke tidspunktet å sitte på sidelinjen, uten å foreta seg noe. Hvor mange studier og sjokkrapporter som peker i retning av en biologisk krise må egentlig til for at vi på alvor tar tak i problemene vi står ovenfor? Skal vi virkelig vente til matfatet vårt er redusert med oppimot 30% før vi innser hvor dumt det er å neglisjere de pollinerende insektene våre?  

Publisert: 02.02.2020 – Forfatter Eirin Bruholt