Har du hørt om rocke-vokalisten Gene Simmons? Han var medlem i et band som het Kiss, og som var verdenskjent på 70-80-tallet. Bandets medlemmer hadde dyreinspirert ansiktssminke i sort og hvitt, og Gene var i tillegg til stemmen sin kjent for sin lange tunge som han stadig viftet med til publikum. Blant humlene har vi selvfølgelig også ei rockehumle, for hva blir det engelske ordet “rock” på norsk? -Og steinhumla ser ut som en skikkelig metal-berte med kølsvart, rufsete pels og illrød stuss, og det er nesten merkelig at hun ennå ikke har preget noe albumcover enda.
Den lengste tungen kan hun derimot ikke skryte på seg. I Norge er det en spesiell humleart som skiller seg ut og denne humla er knyttet til en egenartet blomst. Tyrihjelm er en stor, høyreist plante med blålilla blomster. Den vokser vilt i fjellet,i rasmark mellom vierkratt, men varianter av den er også blitt en populær hageplante til tross for at den er giftig. Blomsterhodet på tyrihjelmen er som navnet skulle tilsi, hjem-lignende. Den kalles også noen steder for lushatt hvilket kommer av giftstoffene i planten ble brukt som luse-middel i før i tiden. Den spesielle utformingen gjør at nektaren er svært vanskelig tilgjengelig. Faktisk må du ha en tunge eller sugesnabel som er nesten 14 mm for å nå fram til søtsakene. Det er det bare to humler i Norge som har, og premien for den aller lengste tungen går til Lushatthumla som har en tunge som kan være lengre enn resten av kroppen; hele 23 mm! Mens hagehumla ser ut som hun prøver en litt for stor hatt når hun presser seg inn i blomsteråpingen for å samle nektar, kan du se Lushatthumla elegant rulle ut det lange sugerøret mens hun henger i lufta foran blomsten. Det er forresten feil å si sugerør, ettersom hun ligner mer på en katt som lepjer i seg melk når hun spiser, bare at slikketungen sitter ytterst på den lange, hule munn-delen. Litt lengre fremme i blomstens kronrør ligger tyrihjelmens arr og støvbærere. Når humlene forsyner seg av blomstenes nektar får de pollen på kroppen og kryssbestøver planten.
Der finnes imidlertid også en liten skurk blant humlene våre som ikke tar seg bryet med å gå den opplagte, dog kronglete banen. Tyvhumlen har altfor kort tunge til å kunne nå frem til nektaren, men har imidlertid kraftige kjever. Med disse lager den hull i blomsten like ved nektarbassenget og forsyner seg gjennom åpningen uten å bidra til bestøvingen. Hullet den lager kan brukes på nytt og på nytt også av andre humler. Humlene samler også pollen til larvene sine. Av humlespesialisten, Atle Mjelde, lærte jeg at pollenet til tyrihjelmen er giftig for andre humlelarver enn hagehumla og lushatthumle. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på at planten ble brukt som lusemiddel, men det hadde vært gøy å vite hvilken motgift de langtungede artene har i seg. Kanskje man en gang finner ut at det kan brukes av oss mennesker i medisinsk forskning også? At noen arter kan utvikle resistens mot giftstoffer, skjer gjerne gjennom naturlig seleksjon over lang, lang tid. Det betyr at det er de individene som overlever en påkjenning som klarer seg. Eirin, som også jobber i La Humla Suse fortalte meg at enkelte dyr bruker også denne motstandskraften til egen nytte, for eksempel som forsvar mot parasitter. Kan det giftige tyrihjelmpollenet fungere som “lusemiddel” for hagehumla og lushatthumla også? Jeg kjenner ikke til noen forskning som sier noe om at disse artene har færre parasitter enn andre, men det kunne vært interessant å visst. En ting er sikkert; jo mer jeg lærer om humler, jo flere spørsmål dukker opp!
Tyvhumla biter hull i andre blomster med lange blomsterkronrør, og er på den måten en slags generalist som kan forsyne seg frekt og freidig av mange slags planter. Tidlig på våren er den en tommelfingerregel at humlene som er ute og flyr da har korte tunger og kan slikke opp nektar fra flere ulike blomster, disse er da også generalister, mens lengre utpå sommeren kommer arter med lange tunger som er mer tilpasset en enkelt art slik som for eksempel lushatthumla og kløverhumla. Fordelen med en slik tilpasning er at sannsynligheten for at plantens bestøver besøker et nytt individ av samme art stor, ulempen er at bestøvingen er avhengig av akkurat disse artene pollinerende insekter. Hvis du ser for deg at du skal kaste en ball oppi en bøtte, så får du med en generalist flere baller å kaste, mens hvis du er en spesialist har du færre baller, men du får stå mye nærmere bøtta. Det intrikate samspillet mellom blomsterplanter og pollinatorer har tatt millioner av år og utvikle og dette er en av mange grunner til at vi trenger alle de 34 humleartene våre fra den rocka steinhumlen til lushatthumla med kjempetungen.
Forfatter: Monica Marcella