TUNGER, TYVER, TYRIHJELM OG ROCK’N ROLL

Har du hørt om rocke-vokalisten Gene Simmons? Han var medlem i et band som het Kiss, og som var verdenskjent på 70-80-tallet. Bandets medlemmer hadde dyreinspirert ansiktssminke i sort og hvitt, og Gene var i tillegg til stemmen sin kjent for sin lange tunge som han stadig viftet med til publikum. Blant humlene har vi selvfølgelig også ei rockehumle, for hva blir det engelske ordet “rock” på norsk? -Og steinhumla ser ut som en skikkelig metal-berte med kølsvart, rufsete pels og illrød stuss, og det er nesten merkelig at hun ennå ikke har preget noe albumcover enda.

Foto: Monica Marcella. Rockehumle aka steinhumle.

Den lengste tungen kan hun derimot ikke skryte på seg. I Norge er det en spesiell humleart som skiller seg ut og denne humla er knyttet til en egenartet blomst. Tyrihjelm er en stor, høyreist plante med blålilla blomster. Den vokser vilt i fjellet,i rasmark mellom vierkratt, men varianter av den er også blitt en populær hageplante til tross for at den er giftig. Blomsterhodet på tyrihjelmen er som navnet skulle tilsi, hjem-lignende. Den kalles også noen steder for lushatt hvilket kommer av giftstoffene i planten ble brukt som luse-middel i før i tiden. Den spesielle utformingen gjør at nektaren er svært vanskelig tilgjengelig. Faktisk må du ha en tunge eller sugesnabel som er nesten 14 mm for å nå fram til søtsakene. Det er det bare to humler i Norge som har, og premien for den aller lengste tungen går til Lushatthumla som har en tunge som kan være lengre enn resten av kroppen; hele 23 mm! Mens hagehumla ser ut som hun prøver en litt for stor hatt når hun presser seg inn i blomsteråpingen for å samle nektar, kan du se Lushatthumla elegant rulle ut det lange sugerøret mens hun henger i lufta foran blomsten. Det er forresten feil å si sugerør, ettersom hun ligner mer på en katt som lepjer i seg melk når hun spiser, bare at slikketungen sitter ytterst på den lange, hule munn-delen. Litt lengre fremme i blomstens kronrør ligger tyrihjelmens arr og støvbærere. Når humlene forsyner seg av blomstenes nektar får de pollen på kroppen og kryssbestøver planten.

Foto: Monica Marcella. Hagehumle presser seg inn i en Tyrihjelm.

Der finnes imidlertid også en liten skurk blant humlene våre som ikke tar seg bryet med å gå den opplagte, dog kronglete banen. Tyvhumlen har altfor kort tunge til å kunne nå frem til nektaren, men har imidlertid kraftige kjever. Med disse lager den hull i blomsten like ved nektarbassenget og forsyner seg gjennom åpningen uten å bidra til bestøvingen. Hullet den lager kan brukes på nytt og på nytt også av andre humler. Humlene samler også pollen til larvene sine. Av humlespesialisten, Atle Mjelde, lærte jeg at pollenet til tyrihjelmen er giftig for andre humlelarver enn hagehumla og lushatthumle. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på at planten ble brukt som lusemiddel, men det hadde vært gøy å vite hvilken motgift de langtungede artene har i seg. Kanskje man en gang finner ut at det kan brukes av oss mennesker i medisinsk forskning også? At noen arter kan utvikle resistens mot giftstoffer, skjer gjerne gjennom naturlig seleksjon over lang, lang tid. Det betyr at det er de individene som overlever en påkjenning som klarer seg. Eirin, som også jobber i La Humla Suse fortalte meg at enkelte dyr bruker også denne motstandskraften til egen nytte, for eksempel som forsvar mot parasitter. Kan det giftige tyrihjelmpollenet fungere som “lusemiddel” for hagehumla og lushatthumla også? Jeg kjenner ikke til noen forskning som sier noe om at disse artene har færre parasitter enn andre, men det kunne vært interessant å visst. En ting er sikkert; jo mer jeg lærer om humler, jo flere spørsmål dukker opp!

Foto: Arnstein Staverløkk (CC BY 3.0) Hann av tyvhumle på Tyrihjelm.

Tyvhumla biter hull i andre blomster med lange blomsterkronrør, og er på den måten en slags generalist som kan forsyne seg frekt og freidig av mange slags planter. Tidlig på våren er den en tommelfingerregel at humlene som er ute og flyr da har korte tunger og kan slikke opp nektar fra flere ulike blomster, disse er da også generalister, mens lengre utpå sommeren kommer arter med lange tunger som er mer tilpasset en enkelt art slik som for eksempel lushatthumla og kløverhumla. Fordelen med en slik tilpasning er at sannsynligheten for at plantens bestøver besøker et nytt individ av samme art stor, ulempen er at bestøvingen er avhengig av akkurat disse artene pollinerende insekter. Hvis du ser for deg at du skal kaste en ball oppi en bøtte, så får du med en generalist flere baller å kaste, mens hvis du er en spesialist har du færre baller, men du får stå mye nærmere bøtta. Det intrikate samspillet mellom blomsterplanter og pollinatorer har tatt millioner av år og utvikle og dette er en av mange grunner til at vi trenger alle de 34 humleartene våre fra den rocka steinhumlen til lushatthumla med kjempetungen.

Forfatter: Monica Marcella

HVA SKJER NÅR SOMMEREN REGNER BORT ELLER VINTEREN SMELTER?

Kjenner vi allerede nå på en forsmak av klimakrisa? Vi glemmer sent den overopphetede sommeren i 2018. Vi husker vel også ekstremværet i 2017 hvor bilder av flom og jordras prydet avisforsidene i ukesvis, og det var vanskelig for oss å tro at dette skjedde i Norge. Også denne vinteren fornemmer vi at noe er i ubalanse. Mange steder i landet er det den mildeste vinteren innbyggerne har opplevd på en lang stund. Stor ustabilitet i værforholdene vil ikke komme og gå uten konsekvenser. Kraftige værutslag gjør blant annet insektene våre svært utsatt. Også humlene blir berørt.  

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er landscape-tree-nature-forest-wilderness-snow-173247-pxhere.com_-1024x683.jpg
Foto: CC0 Public Domain

Humlene er blant de ville pollinatorene som leverer helt sentrale økosystemtjenester her i nord. Mange av oss er helt uvitende om alt det viktige arbeidet som foregår rundt oss. Sommerstid føler vi sola varme mot huden, kjenner lukta av sjø og grill, og hører lyden av summende insekter som jobber flittig ved å fly fra blomst til blomst. Vi nyter sommeren og dens frukter, uten å ofre en tanke til alt som foregår i kulissene: Årets blåbærsesong som frambringes av humlene, og alle frukttrærne, grønnsakene og bærbuskene våre som kan høstes takket være innsatsen fra ulike pollinerende insekter. 

Selv om begrepet «global oppvarming» ikke dukket opp i vitenskapelige artikler før i 1975, så var det langt i fra et ukjent fenomen frem til da. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var temaet mye omdiskutert i forbindelser med klimagasser og istider. Selv om vi har hatt kjennskap til utfordringene vi står ovenfor lenge er klimakrisa langt fra løst, og vi begynner å kjenne på effektene av dette. Det gjør også våre sårbare insekter. Ifølge Norsk Institutt for Naturforskning er klima en av de mest sentrale faktorene som legger rammer for arters utbredelse, direkte og indirekte. Kunnskapsgrunnlaget er fremdeles noe mangelfullt, men det er likevel stor enighet om at klimaendringer er en viktig årsak til at enkelte humlearter er på tilbakegang og at andre er på framgang.  

Når det gjelder fremtidsutsiktene til artsmangfoldet av humler i Europa viser nyere forskning at deres utbredelse vil reduseres som følge av sensitivitet for endringer i klima. Det estimeres at mellom år 2050 og 2100 vil sannsynligvis 14 av 69 europeiske humlearter være under høy risiko for utryddelse, og tre arter vil være utryddet. Det er tre arter for mange. Det kommer også frem at nesten 80% av artene vil miste mesteparten av deres beboelige områder. Denne negative utviklingen setter mange humlearter under er kraftig press, og stadig nye arter kan gå tapt.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er flower-nature-beautiful-colourful-lavender-bee-1444173-pxhere.com_-1024x495.jpg
Foto: CC0 Public Domain

I Norge kan vi allerede nå se hvordan kraftige værutslag påvirker humlene våre. Varme somre gjør at nektaren blir tykkere og søtere, som igjen fører til en mindre effektiv pollineringssesong. Høye temperaturer fører også til at mange planter springer ut i blomst tidligere, som igjen fører til at de avblomstrer tidligere. Regntunge sommermåneder gir færre dager hvor humlene er på vingene. I fjellområder har allerede artsrikheten blitt redusert på steder hvor det har vært en økning i temperatur og nedbør. Tørre sesonger gjør derimot at mange av de blomstrende plantene, altså matfatene til humlene, klarer seg dårlig. Varme vintre gjør at humler kan våkne altfor tidlig og at de dør før sesongen har startet. Selv om humlene tåler kuldegrader, er det lite å gjøre når matfatet ikke har våknet fra sin vinterdvale helt ennå. Det er med andre ord mange værfaktorer som påvirker levekårene til humler. Men er det grunn til bekymring for de norske humleartene? 

Klimaendringer har aldri vært den største trusselen for humler og andre villbier. Hovedutfordringen har til nå vært arealendringer. Arealendringer og arealfragmentering vil si at vi mennesker fjerner viktige blomsterenger og bolplasser til fordel for bygg og boliger, kornåkrer og veier. Skulle imidlertid de negative klimatrendene fortsette å utvikle seg og tilta i styrke, er det nok fullt mulig at klimaendringer i fremtiden vil utgjøre en av de fremste truslene mot villbiene våre. Som samfunn er vi uansett tjent med en føre var-holdning inntil vi har et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag som viser hvordan bestanden av pollinerende insekter som helhet påvirkes av klimaendringer.  

Kunnskapshull på området bør ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å iverksette tiltak. Dette er ikke tidspunktet å sitte på sidelinjen, uten å foreta seg noe. Hvor mange studier og sjokkrapporter som peker i retning av en biologisk krise må egentlig til for at vi på alvor tar tak i problemene vi står ovenfor? Skal vi virkelig vente til matfatet vårt er redusert med oppimot 30% før vi innser hvor dumt det er å neglisjere de pollinerende insektene våre?  

Publisert: 02.02.2020 – Forfatter Eirin Bruholt

Hvem er våken?

Sovende humler

Humledronningene våkner ikke alle til samme tid om våren. Mens mørk jordhumle og trehumle kan dukke opp allerede i første halvdel av mars, ligger som regel dronningene til de andre humleartene fremdeles og sover under bakken, og venter på at deres favorittplanter skal blomstre.

Under følger en oversikt over omtrent når mange av de ulike humleartene i Norge strekker på sine seks humlebein om våren. Men husk at dette tidspunktet varierer stort avhengig av hvor i Norge man befinner seg, seg, og det kan også variere med to–tre uker på samme sted fra år til år. Listen under gjelder bare for lavlandet i Sør-Norge.

En del av de sjeldneste og mest sære humleartene er ikke med på listen. Dette er fordi vi vet mindre sikkert når disse våkner opp, rett og slett fordi sannsynligheten for å oppdage dem er relativt liten.

 

Mars

  • Mørk jordhumle. Oftest den humla som spretter aller først opp av jorda om våren, og kan være på vingene allerede rundt 1. mars (selv om det mer normale er i overgangen mars/april). Da koser den seg gjerne på hestehov og kanskje noen tidlige hageplanter (som vinterblom) før gåsunger på selje er i blomst.
  • Trehumle. Omtrent samtidig som mørk jordhumle

 

April

  • Lys jordhumle. Tidligrekord: 10. mars
  • Markhumle. Tidligrekord 15. mars
  • Steinhumle. Tidligrekord 24. mars

Disse tre over kan altså våkne opp allerede i mars, men det normale er fra tidlig i april.

  • Åkerhumle. Den første av de langtungete humlene som våkner opp, som regel i første halvdel av april. Tidligrekord: 27. mars
  • Lundhumle. Tidligrekord: 16. april
  • Lynghumle. Tidligrekord 19. april

 

Mai

  • Hagehumle. Tidligrekord: 4. april
  • Enghumle. Tidligrekord: 17. april.
  • Gresshumle. Tidligrekord: 21. april (19. april).
  • Bakkehumle. Tidligrekord: 21. april.

De fire artene over kan altså våkne opp i april, men det vanlige er fra tidlig i mai. De er alle langtungete humler, som ofte ses først på blant annet løvetann (passer dog med sin åpne/grunne blomst best for korttungete humler) og korsknapp, før de går over på for eksempel gjerdevikke, knollerteknapp og dauvnesle, og så videre til rødkløver og andre erteblomsterplanter når de begynne å blomstre tidlig i juni. Langtungete humler vil naturlig nok helst ha planter med dype blomster/kronrør.

  • Jordgjøkhumle. Tidligrekord: 11. april
  • Markgjøkhumle. Tidligrekord: 20. april
  • Tregjøkhumle. Tidligrekord: 2. mai.
  • Tyvhumle. Tidligrekord: 5. mai.
  • Steingjøkhumle. Tidligrekord: 18. april.
  • Åkergjøkhumle. Tidligrekord: 22. mai (overraskende sent).
  • Lundgjøkhumle. Våkner tilsynelatende spesielt sent, i slutten av mai eller tidlig i juni, men vi vet egentlig lite om det nøyaktige tidspunktet. Trolig fra sist i mai eller tidlig i juni i Hedmark. Tidligrekord: 7. mai (Rogaland i 1935, men riktig?).

 

Juni

  • Slåttehumle. Tidligrekord: 18. mai.
  • Lushatthumle. Venter på at favoritten tyrihjelm (lushatt) skal blomstre.Tidligrekord: 22. mai.
  • Kløverhumle. Tidligrekord: 25. mai.

Kløverhumle og slåttehumle våkner først opp når planter med dype blomster/kronrør (som planter i erteblomstfamilien) blomstrer. De er store og langtungete humler. (Det er også hagehumle, men den er likevel ofte på vingene minst tre uker tidligere.)

 

For øvrig

Noen av tidligrekordene er nå slått, og noen av dem ligger i Artskart. De nevnt over er hentet fra boken Humler i Norge (NINA, 2015).

Dato for når en art våkner opp kan variere med både to og tre uker fra ett år til et annet, og generelt fra sted til sted etter beliggenhet og klima. Dronningene kan i tillegg gå tomme for nektar eller forstyrres i dvale, og vil da kunne være på vingene tidligere enn normalt. Disse har dermed dårligere muligheter for å overleve.

I fjellet og i Nord-Norge må humlene ofte vente til både mai og juni, og går gjerne først på gåsunger hos vierarter der.

Humlens liv

Gammel humle

April-juni: Humledronninga
Hvilken humleart tilhører dronninga? Hvor i landet er hun? Når kommer våren? Alt dette påvirker når den store dronninga våkner fra den lange vinterdvalen på 8–9 måneder. Hun våkner opp en gang i perioden fra april til juni. Da feter hun seg opp etter vinteren, og gåsunger på selje er svært populært og viktig for de tidlige dronningene.

De tidlige dronningene er de med kort tunge, som jordhumler og trehumle. De sene og langtunga humlene, som åkerhumle og enghumle, må ofte begynne med blomster av for eksempel løvetann først og deretter kanskje gjerdevikke i mai.

Det går ikke lang tid før dronninga finner et gammelt musebol under eller oppå marken, og der rigger hun til sitt eget bol som blir utgangspunkt for et nytt humlesamfunn. Det kalles en “koloni”, og fungerer som en storfamilie, med arbeidsdeling og yngelpleie.

Humler holder greit en kroppstemperatur på 35 °C, og i bolet er det gjerne 30 °C. Dronninga lager en vokskrukke i bolet. Den fylles med nektar/honning som utgjør proviant til dager med dårlig vær og under ruging. Hun lager også en liten celle/plattform, hovedsakelig av voks. Der legger hun oftest 8–10 egg som ruges ut og snart blir til første kull med arbeidere.

Arbeiderne
De ligner miniatyrer av dronninga og kommer på vingene rundt en måned etter at dronninga våkner opp. Med arbeiderne får dronninga endelig hjelp til en rekke oppgaver som å bygge opp et samfunn med alt fra noen titalls til noen hundre humler (nesten bare arbeidere).

Noen arbeidere sanker nektar og pollen, andre holder vakt mens noen ruger på egg og forer yngel og så videre. Etter at første kull med arbeidere er kommet til, kan dronninga oppholde seg mest i bolet og legge nye kull med egg. Befruktede egg blir til hunner (dronninger og arbeidere), mens ubefruktede blir hanner.

For at larver skal utvikle seg til dronninger kreves, i tillegg til ekstra mye nektar og pollen, også et spesielt sekret, et slags stoff, som arbeidere skiller ut. Humlesamfunn er avanserte med arbeidsdeling og yngelpleie. Det er for øvrig et godt «samarbeid» mellom humler og blomster. Blomstene gir humlene nektar (karbohydrater; «drivstoff») og pollen (proteiner; «kroppens byggestener»).  Samtidig bidrar humlene til bestøvningen (pollineringen).

Arbeidere og hanner lever vanligvis fra et par til rundt 5–6 uker, men det er mange farer de må passe seg for. Både dronninger og arbeidere, som utgjør hver sin såkalte kaste av hunner, har stikkebrodd. Imidlertid er humler fredelige og stikker bare hvis man klemmer dem eller roter i bolet. 

Nydronninga
Den kommer til verden sammen med et fåtall andre dronninger og flere hanner i «gamledronningas» siste kull på sensommeren. Hun feter seg opp på nektar og pollen i noen dager, og blir i tillegg paret. Deretter graver hun seg rundt 10 cm inn i en (nordvendt) bakke og ligger i dvale der i 8–9 måneder. Alle gamle dronninger, arbeidere og hanner dør før vinteren.

Hanner
Så snart de er klekt, sammen med de nye dronningene, forlater de bolet og kommer aldri tilbake igjen. Deres eneste oppgave er å overleve lengst mulig og å pare seg med nye dronninger. Hannene har ingen stikkebrodd. Hos flere arter har de en tydelig dusk av gule/lyse hår midt i «ansiktet». Hannene er rolige og trege unntatt når de driver med «baneflyging» som et slags paringsspill om formiddagen. Resten av døgnet kan de sitte på en blomst, gjerne tistler.

Området må være uten for mange farer som kan skade eller drepe humlene. Eksempler på farer av naturlig eller menneskeskapt slag er parasitter/sykdommer, giftige sprøytemidler, predatorer og biltrafikk.

Hva krever et humlesamfunn?
For at en humledronning skal lykkes med å bygge opp et samfunn (en koloni med utgangspunkt i et bol) og få fram nye dronninger, er det en del som må klaffe:

Det må være rikelig med riktige typer planter i omtrent en kilometers radius rundt bolet fra dronningen etablerer seg i april–juni og til de nye dronningene hun får fram i siste kullet har gravd seg inn for vinteren (vanligvis en gang fra slutten av juli til september).

Det må i tillegg være en lagelig bolplass i området. Svært ofte tas gamle musebol i bruk. Noen arter av humler vil ha musebol under jorden, og andre oppå bakken. Man kan lage spesielle kasser som humlene tar i bruk som bolplass. I tillegg må det være en gunstig overvintringsplass for de nye dronningene, som skal ligge i dvale i 8–9 måneder.