Kystlynghei er et av våre vakreste kulturlandskap. På sensommeren kan du vitne vegetasjonen omformes fra et noe beskjedent syn, til å bli et helt idyllisk fristed hvor bekymringer visner bort.
Den vintergrønne planten røsslyng, skyter plutselig fart og store områder farges purpur når blomstene åpner seg. Pollinerende insekter på jakt etter nektar eller pollen tiltrekkes raskt av denne blomstringen. På en mild dag uten nedbør trenger du ikke vente lenge før en humle flyr forbi. Lyden av summingen fungerer som beroligende bakgrunnsmusikk, mens duften av honning gjør hele opplevelsen enda søtere. Men selv dette eventyret bærer preg av noe dystert.
Dessverre er det nemlig slik at de aller fleste av våre kystlyngheier har forsvunnet. I dag er det kun rundt 10% som er bevart i Norge, og naturtypen har fått status som sterkt trua. Det betyr at sjansen for at den ikke vil finnes her om 50 år er stor. Hovedgrunnen til denne nedgangen er at vi mennesker har endret måten vi bruker områder på. Kystlynghei er avhengig av kontinuerlig beiting, brenning og rydding for å ikke gro igjen. I tillegg er naturtypen sårbar for planting av skog og nedbygging, til for eksempel industri. Dette er trist for oss som liker å ferdes her, men også for de artene som holder til i disse områdene. En av disse artene er kysthumla.
Kysthumla er en av våre 5 rødlista humler. Den er også, etter min mening, den aller vakreste. Med sitt oransje bryst og sin gule bakkropp, er det vanskelig å ikke la seg bli fascinert. Denne humla finnes langs kysten og kystlynghei er et viktig habitat. Nedgangen i naturtypen har derfor trolig også påvirket populasjoner av humlen negativt. Kysthumla livnærer seg i stor grad av lyngplanter, og har derfor trolig alltid hatt en begrenset utbredelse. Dette gjør humlen ekstra sårbar mot endringer av leveområdet sitt. En nedgang eller forsvinning av denne humlearten kan føre til en rekke konsekvenser.
Mange ville planter blir pollinert av humler, noen ganger også hovedsakelig av spesifikke humlearter. Derfor vil det være sannsynlig at en nedgang i antall eller diversitet av humler også fører til endringer i plantesamfunn. Disse endringene vil følgelig også bidra til endringer hos herbivorer og andre dyr avhengig av planteressurser, samt føre til kaskadeeffekter enda høyere oppe i næringskjeden. I tillegg kan en nedgang av pollinerende insekter virke negativt for arter som lever av insekter, som for eksempel fugler. Om dette ikke er synd nok i seg selv, vil det også føre til ulemper for oss mennesker. Mange av de avlingene vi dyrker, er nemlig avhengig av, eller tar fordel av å bli bestøvet av ville pollinatorer. Tap av humler vil derfor også kunne føre til store økonomiske tap.
Kartlegging av biodiversitet er avgjørende for å kunne overvåke hvordan populasjoner og samfunn endrer seg over tid. Dette er noe jeg ønsker å bidra med i min masteroppgave. Her har jeg vært så heldig å få tilbringe nesten 6 uker i felt ute i lyngheiene. I oppgaven studerer jeg diversiteten av pollinatorer i lynghei og gjengrodde områder. Jeg har fått vitne med mine egne øyne, og fått et helt personlig forhold til, både den trua naturtypen og den rødlistede kysthumla. Og, selv om jeg heldigvis fant en del individer, har de nesten utelukkende blitt funnet på den ene lokaliteten med godt bevart lynghei. Dette gjenspeiler igjen sårbarheten arten står ovenfor når vi ender leveområdet dens. Det beste vi kan gjøre for kysthumla er derfor å vedlikeholde kystlyngheiene, det eldste kulturlandskapet vi har.
Teksten er skrevet av Susanne Zazzera
