Hvert år kan du lese innlegg på sosiale medier om de bittesmå humlene som surrer rundt seint på våren og tidlig på sommeren, men er de egentlig babyer?
Disse små humlene er definitivt dronningens døtre. Oppfostret tidlig på året mens dronningen må sanke mat og stelle barn helt alene. Ikke er det flust med pollen og nektar så tidlig på året som disse ungene er født heller. For humlene avgjør faktisk mengden næring de får hvor store de ender opp med å bli. De færreste leddyr, som er ordenen insektene tilhører, bytter hud etter de er voksne. Men først skal de klekkes. Så godt som alle insekter legger egg (med unntak av noen få arter som kan føde levende kloner av seg selv som feks bladlusene).
Egg og larver. Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Eggene dronninghumla legger, blir omsorgsfullt puttet i en liten vokskrukke sammen med et lite forråd av pollen og konserverende spytt kalt biebrød. Voksen produserer hun selv og den utskilles på undersiden av bakkroppen og modelleres til krukkeform ved hjelp av munndelene hennes. Det ligger flere avlange, hvite, halvtransparente egg i en krukke. Disse ruger dronningen på så ofte hun kan. Hun ligger oppå dem og lager varme med dirrende vingemuskulatur, mens hun slurper i seg oppsamlet nektar fra en egen beholder.
Når eggene klekker kommer det en liten larve ut av hvert egg. Larver som lever i mørket under jorda har sjeldent farger eller mønstre slik som sommerfugllarvene har. Humledronningens avkom er tykke og hvite små spisemaskiner uten øyne eller bein. I tillegg til å ete all maten som ligger i krukken blir de fôret av dronningen. Hun, og etterhvert alle døtrene hennes, har en liten honningmage som hun/de kan gulpe opp nektar hun/de har slurpet til seg fra blomstene oppe i sollyset tidligere. Uten synssans og bevegelsesmuligheter lever larvene et passivt liv der det å fortære gulpe-nektar og biebrød er eneste gjøremål. De har små sansehår i huden sin, men hva de enser av honningduft og de klissete omgivelsene sine som består av voks, spytt, pollenkorn og seig sukkersaft er ikke så godt for oss mennesker å si. Larvene har akkurat som de voksne insektene et ytre skjelett, men i det tidlige stedet av livet er det ikke særlig hardt og mye mer tøyelig.
Puppestadiet. Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Når de er ferdigspist har de est kraftig ut og går inn i et puppestadie. I puppestadiet blir de liggende beskyttet inne i en kokong de selv lager av lys, gulaktig silke fra kjertler ved munnen og oppsamlet avføring av resistent ufordøyd pollen. De som studerer humler kan se på gamle kokonger og finne ut hvilke blomster humlene har samlet mat fra, nettopp på grunn av at de bruker bæsjen som forsterkning.
Inne i puppen tar humlekroppen form. Den blir gradvis mørkere og man kan se alle de seks veldefinerte beina, følehorn og de to vingeparene. Som puppe er kroppen en samlet, symmetrisk form som etterhvert utvikler et hardt og solid ytre skjelett med tett og flott behåring i sort, med felt i hvitt, gult, brunt, orange eller rødt alt ettersom hvilken art dronningmoren og hennes make fra sommeren før har tilhørt. Metarmorfosen er like magisk i bolet under bakken som den er hos sommerfuglpuppen på kvisten eller øyenstikkeren i sivet i dammen; Nå biter den vesle humlen seg ut fra kokongen, og allerede klar for det arbeidsomme livet. Snart skal hun selv hjelpe dronningen å fostre opp nye søsken.
Fullvoksen humle. Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Men akkurat nå er hun fortsatt inne i bolmørket hvor hun ble klekket fra egget som hjelpeløs larve, fullstendig forvandlet til et blankt og bustete insekt med to store fasettøyne som kan se blomsterfarger når hun kommer ut i lyset og to flotte følehorn som kan lese luften for duft av nektar, pollen, frende og fiender. Hun har en hjerne avansert nok til å kunne orientere seg og samhandle med familien sin, og en brodd til å forsvare seg og sine. Hun er dronningens første datter, og hun er blant de minste, men hun er jammen ikke noen baby lengre og så perfekt som bare en humle kan være.
Skrevet av Monica Marcella Kjærstad
