Kartlegging i slåttemark

En gang i tiden blomstret det vakre landskap av frodige slåttemarker, rike på farger og mangfold. Summingen fra humlene, spillignen fra gresshoppene og sangen fra fuglene kunne høres fra store avstander. Det bugnet av liv. Diversiteten av blomstrende planter tilgjengeliggjorde både pollen og nektar for mange arter bier, humler og sommerfugler. Med et så høyt antall pollinerende insekter, ble det også mulig for rovinsektene å overleve. Man kunne vitne krabbedderkopper bukse frem for å fange en blomsterflue mens helikopter-liknende øyenstikkere fanget byttet sitt i lufta. Også fuglene nøt godt av dette landskapet som kunne fungere nesten som en all you can eat buffet.

Dessverre er disse en gang så vanlige områdene i ferd med å forsvinne. På 1800-tallet var slåttemarkene et vanlig syn i Norge. Store områder ble driftet aktivt, og var viktige både for dyr og mennesker. Slåttemarkene var en kilde til smakfullt dyrefôr, men også nyttige planter som ble brukt til både medisin og krydder. Prestekrage, rødknapp, gulmaure, perikum, knoppurt og blåklokke var vanlig å observere. I dag har vi mistet mesteparten av de opprinnelige slåttemarkene som nå er ansett som kritisk truet. Naturen har blitt forvandlet med vår intensivisering av jordbruket, og de tradisjonelle metodene med å høste slåttemarker til vinterfôr har blitt forlatt. Dette fører til at slåttemarkene gror igjen og artssammensetningen blir snudd på hodet. Mangfoldet av blomstrende planter blir overskygget av skog og tilgjengeligheten på pollen og nektar til biene reduseres kraftig. Dermed blir det også mindre mat til rovinsektene og fuglene, og artene som er avhengig av åpne plasser mister leveområdene sine.

For å kunne bevare de siste slåttemarkene, trenger vi en felles innsats. Vi må gjenoppta skjøtselen for å hindre gjengroing, øke bevisstheten blant folk og bidra med aktiv forskning og kartlegging. I sommer har vi gjort nettopp dette. Sammen med Roald Bengston kartlegger vi slåttemarker for å undersøke hvilke insekter som finnes her. Dette er viktig for å øke kunnskapsgrunnlaget vårt om hvilke arter vi risikerer å miste om slåttemarkene forsvinner. Sammen kan vi sørge for at humlene og de andre insektene fortsetter å suse i slåttemarkene også i fremtiden.