Kløverhumle har stått på «Norsk rødliste for arter» siden 2010 og er listet opp som sterkt truet (EN). Dermed er den en av de artene som har «høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge hvis de rådende forholdene vedvarer» ifølge Artsdatabankens beskrivelse av kategorien. Det ble også utarbeidet en handlingsplan for bl.a. kløverhumle av NINA i 2016.
Den er en oftest stor, vakker og karakteristisk humle som er gullfarget eller brungul på hele oversiden med unntak av et markant sort bånd mellom vingefestene. Humlen har snau, tett og jevn behåring. Hanner har samme fargemønster som hunnene, men har i tillegg blant annet tydelig lys behåring i ansiktet og lange antenner. Kløverhumlen er en av de langtungede humleartene som, selv om den regnes som pollen-generalist ofte foretrekker planter fra erteblomstfamilien som ulike kløver- og vikkearter. Fordi den begynner sin sesong relativt sent sammenlignet med andre humlearter, kan mangel på egnede bolplasser være en av grunnene til Kløverhumlens tilbakegang, fordi den taper konkurransen om bolplassene mot andre tidligere arter.
Dens foretrukne vegetasjonstype, som beite- og slåttemarker knyttet til småskala jordbruk var det vesentlig flere av for 50-100 år og lengre siden. På grunn av gjengroing og mer industrielt og intensivt landbruk finnes det mindre areal av denne typen i dag, og det antas at dette, sammen med andre faktorer som konkurranse med andre arter, klimaendringer og fragmentering av leveområder har bidratt til at artens utbredelse og antall er i tilbakegang og har vært det over tid.
Større forekomster av kløverhumle i vårt land nå er bare kjent fra Romerike i Akershus – og da hovedsakelig i traktene Jessheim–Gardermoen og omegn fordelt på kommunene Ullensaker og Nannestad, i Kjeller-traktene i tidligere Skedsmo kommune (nå en del av Lillestrøm kommune) lenger sør, samt i noen områder i Nes kommune lenger øst.
I år vil La Humla Suse, sammen med Roald Bengston og Jurgen Wegter, kartlegge, overvåke og tilrettelegge for kløverhumle i Romerike og Indre Fosen. Kartleggingsarbeid er viktig for å få mer kunnskap om hvor denne arten holder til og for å vite mer om hvordan vi kan tilrettelegge for at den skal kunne trives og øke i antall.
Prosjektet støttes av Miljødirektoratet.