STEDEGNE FRØ – ÅRETS STORE SATSNING!

I blomsterenga bugner det av farger og man kan høre lyden av flittig summing. Blomsterenger er et vakkert syn, og et av nordmenns favorittiltak for pollinerende insekter. Så lenge enga er full av næringsrike blomster for biene, er det da så viktig hva slags blomsterarter det er?

 «Stedegne frø» er fortsatt et ganske nytt konsept her i Norge, med disse frøene har fått økt oppmerksomhet og popularitet de siste årene. Ser vi til våre nordiske naboer er ikke stedegne frøpakker noe som verken selges eller snakkes særlig om. Alternativet til stedegne frø er gjerne importerte frøpakker, ofte fra land på andre siden av jordkloden. Riktignok er blomstene svært vakre, men innholdet i pakkene kan gjøre store skader.

Innkjøp av blomsterengfrø og etablering av blomsterenger i hager, takterrasser og langs veikanter har blitt mer og mer utbredt de siste årene. Med nedgangen i pollinatorer og insekter generelt, har mange nordmenn innsett at de også kan hjelpe til. Utplanting av blomstrende planter som inneholder nektar og pollen er et av de beste tiltakene vi kan gjøre for våre ville pollinatorer. Dette fordi det skaper leveområder for pollinatorene. Det å være kritisk til hvilke planter og frøblandinger man velger, derimot, har ikke vært et like stort fokus.

NIBIO Landvik ble autorisert som frøforretning i 2000, og har siden da avlet frem norske frøblandinger som kan plantes ut i ulike deler av landet. Her plukkes frøene for hånd for å unngå at det ikke skal komme med noen uønskete blindpassasjerer. Dette er en svært tidkrevende jobb som fører til at prisene på stedegne frøposer er en god del dyrere. Det er ganske forståelig at mange velger å kjøpe en frøpose til 50 kroner fra et hagesenter, fremfor NIBIO sine frøposer som er firedoblet av den prisen – 200 kroner (pris hentet fra La Humla Suse sin nettbutikk, januar 2021). Det er lett å tenke at frøposen til 50 kroner gjør akkurat samme nytte som NIBIO sine frøposer, men det er ikke alltid riktig.

Problematikken bak frøposer fra andre leverandører er risikoen i innholdet. Mange frøprodusenter avler frem frøene sine i utlandet, og innhøstingen skjer maskinelt. Dette kan føre til blindpassasjerer eller generelt innhold av planter vi helst ikke vil ha i naturen vår – planter vi har på fremmedartslista. Fremmedartslista (tidligere svartelista) er en oversikt over arter som er (re-)introdusert i Norge etter år 1800. Artene kategoriseres etter hvor stort potensiale de har for å utgjøre økologisk effekt og invasjonspotensiale. For å si det litt enklere – det er en liste over ikke-norske arter som gjør stor ødeleggelse på norsk natur.

Fremmedartslista ble utarbeidet av Artsdatabanken i 2007, og blir oppdatert med noen års mellomrom. Her kan vi finne mange dyrearter som mink, lakseparasitt (Gyrodactylus salaris) og brunsneglen, men også plantearter som hagelupiner, kjempespringfrø, kanadagullris og sitkagran. Alle disse artene har blitt et stort miljøproblem for Norge. De tar over natur, utkonkurrerer andre arter og endrer økologien rundt seg. Noen planter, slik som hagelupinen, vil gjøre jordsmonnet rundt seg mer nitrogenrikt og tvinge vekk planter som er avhengig av nitrogenfattig jordsmonn.

Er det egentlig så farlig om noen fremmede planter fortrenger lokal flora og dominerer større områder i naturen vår? Det er mange grunner til at et stort biologisk mangfold er svært viktig. Noen dyrearter, spesielt insekter, har utviklet særegne forhold til noen spesifikke plantearter. Et eksempel er lushatthumla som er en spesialist på å pollinere planten tyrihjelm (populært kalt lushatt). Dette er en svært giftig plante som veldig få insekter kan pollinere. Et annet eksempel er dragehodebillen. Denne bitte lille, endemiske billen lever hele livet sitt på planten dragehode, og legger eggene sine i knoppene på denne planten. Dragehodebillen lever kun på dragehode og ingen andre planter. Både dragehode og dragehodebillen er på den norske rødlista (fra 2015), som betyr at de er svært sårbare for å kunne bli utryddet.

Årlig bruker Europa over 12 milliarder euro for å kontrollere fremmede arter. I Norge går det også med store økonomiske kostnader for å prøve å fjerne disse artene, og Norsk Institutt for Naturforskning anslår mellom 1,4 og 3,9 milliarder norske kroner. Den tidligere nevnte hagelupinen, som ble plantet ut av vegvesenet langs veikantene for å gjøre dem vakre og blomsterrike, har blitt en ordentlig hodepine for den norske stat. Ikke bare spres hagelupinen via frøene sine, men kan også spre seg vegetativt via røtterne. Derfor blir kostnadene for å fjerne problematiske arter fort ganske høye.

Det er når vi ser på de store kostnadene som brukes for å fjerne problematiske planter, og viktigheten av å bevare vår stedegne flora, at vi forstår hvorfor en frøpose med stedegne arter til 200 kroner kanskje ikke er så dyrt allikevel. Ved å plante ut stedegne arter vil det ikke utsette naturen vår for noen ødeleggelse, og vi sparer staten for store kostnader. Skulle likevel prisen på 200 kroner skremme, er det lov å sanke sine egne frø. En tur ut på sommeren eller høsten kan by på store mengder frø. Vit hvilke planter som kan være gode å høste fra (slik som prestekrager, rødknapp, blåknapp, hvitkløver, rødkløver, fuglevikke, engsoleie og oksetunge), så kan du enkelt så din egen blomstereng med frø du har sanket selv.

Skrevet av Eirin Bruholt.