Tenker du også på Kittelsens malerier som det ultimate, norske vinterlandskap?
Snøtung skog der bare et ekorn, frosset midt i hoppet mellom greinene, viser tegn til liv. Men vi vet jo bedre. Vi vet at under teppet av krystallisert regnvann og mosedekke ligger det sikkert en dronning i dvale. En barskoghumledronning kanskje? Vi har flere sosiale humler som er knyttet til skogen, og som blåbær, røsslyng og marimjelle nyter godt av på bestøvingsfronten. Men i dag har jeg lyst til å skrive om noen av de andre pollinerende artene som hører hjemme i skoglandskapet, og som vi passerer når vi sklir forbi i skisporet.
Illustrasjon: Monica Marcella Kjærstad
Solitære bier – humlas nære slektning
La oss begynne med humlas nære slektning, en enslig-levende bie. Solitære bier kaller vi disse fordi de ikke danner store samfunn. Felles med humlen (bortsett fra at de begge er bier med bienes kjennetegn – pels og pollenkurver) sørger de for avkommet ved å samle pollen i sommersesongen. De solitære biene mater ikke larvene slik som humlene gjør, men legger pollenet som fint pakket niste ved egget. Eggene ligger i kamre på rekke og rad inne i en tunnel i en trestamme. Det er ikke biemammaen som har laget denne tunnelen. Det er faktisk gjenbruk av en larvegang spist av en sommerfugl- eller billelarve som for lengst har gjennomgått sin metamorfose og fløyet av gårde.
I Norge har vi murerbier og bladskjærerbier blant de solitære biene som har slike larvetunneler som førstevalg for barneværelse, og det er disse vi forsøker å lage ynglekammer til når vi bygger insektshotell med boremaskin eller av bambusstengler.
Humlebiller – en robust skogsarbeider
En annen velkjent pollinator som trenger skogens trær for å vokse opp, er humlebiller. En robust og bustete bille med brummelyd som ligner sin navnesøster både i mønster og adferd. Humlebiller støter man gjerne på i skjermplanter eller blåknapp litt utpå sommeren, men som barn er den avhengig av godt nedbrutte lauvtrær for å bli voksen. Mesteparten av livet tilbringer den nemlig som larve inne i veden.
Den kan bruke flere år på å bli voksen, og når du suser ullkledd forbi med appelsin i sekken, ligger den hvit og naken, godt ute av syne, og venter tålmodig mens den tygger langsomt på gammel flis. En levende, grønn og glitrende seksbeint julekule i samme familie er hårgullbassen. Larvene til denne arten har lignende oppvekstsvilkår og vil aller helst ha vedmuld som finnes i hule trær.
Humlebille. Foto: Monica Marcella Kjærstad
Ospegassvingen – sommerfuglen som lurer fiender
Andre larver med lang utviklingstid inne i ved er den vidunderlig vakre ospegassvingen. En sommerfugl som skamløst etterligner fargemønsteret til hissige stikkevepser med brodd, men som like fullt er en sommerfugl med sjeldne, gjennomsiktige vinger og kamformede antenner.
Før denne skjønnheten krabber ut av den ti cm dype tunnelen den har gravd som larve fra en ospe- eller seljstamme, har det gått 2–3 år siden sommerfuglmamma la egget like ved. Nå kan den tomme gangen i treet for eksempel benyttes av en hornmurerbie.
Dronefluer og vedblomsterfluer – pollinatorer i vannsamlinger
Dronefluer og vedblomsterfluer er mer vanlige arter som gjerne trekker til skogbrynet når de formerer seg. Dronefluelarver kalles rottehalelarver. De vokser opp i små pytter fulle av råtnende blader og annet organisk materiale. Navnet har de fått fordi de har et langt pusterør på bakenden – en rottehale. Vedblomsterfluene er ganske store blomsterfluer med forkjærlighet for næringsrike vannsamlinger som oppstår i fordypninger på gamle stubber, for eksempel.
Blomsterfluer overvintrer som larver eller tønnepupper (glatte pupper som ligner puffet ris i formen).
Stor droneflue, Eristalis tenax, hunn. Foto: Frank Strømmen.
Furusvermeren og magisk vinterhvile
Nede i jord og humus under skisporet ditt finnes det andre pupper og kokonger. Kanskje befinner du deg på leveområdet til en furusvermer? Svermeren tilbringer vinteren som en mumieepuppe med magisk sommerfuglsuppe på innsiden. Når vinteren er over, våren er på hell, og sommervarmen begynner å kjennes, kryper det kjønnsmodne insektet ut.
Dette er en stor tussmørkesvermer med vingespenn opptil 9 cm. Navnet røper at dette er en barnålgomler som larve. Den skumringselskende svermeren har en spesiell sameksistens med orkidéen nattfiol, og det er bare denne sommerfuglen som kan bestøve den hvite blomsten med det lange kronrøret. Når natten nærmer seg, annonserer planten med duftstoffer hvor den befinner seg, og belønner beilere med tilstrekkelig lang snabel med eksklusiv orkidénektar.
En solitær bie som titter frem fra sitt ynglekammer. Foto: Terese Fadnes
Skogens skjulte skatter – et økosystem i balanse
Dette er bare noen få av de mange skattene som skjuler seg i vinterskogen vår. Hele tre av fire insekter har hele eller deler av livsløpet sitt i skogen. Noen trenger død ved, noen spesielle skogbunnsplanter, noen lauvtrær, andre bartrær, og igjen er det noen som er avhengige av at andre arter har brukt veden i trærne til larvekammer tidligere. Økosystemet i skogen er et tett vev av ulike organismer, og insektene har flere nøkkelroller.
Tar vi pollinatorbrillene på, ser vi at for å ivareta mangfoldet blant de ville bestøverne våre, er det altså ikke bare kulturlandskapet som trengs. Insektene må også ha variert skog. Mange av de artene vi ser i blomsterengen, vil bli borte dersom nærheten til steder for å legge egg og fostre opp larver forsvinner.
Så sett deg under et gammelt tre når du skal spise nisten din. Tenk på hvem som venter på våren under barken og nede under lyngen, og nyt vinterskogen med alt sitt gjemte mangfold.
Tekst av Monica Marcella Kjærstad
