Nyheter

VÅRT HØRINGSINNSPILL TIL NATURMELDINGEN

Posted on by Frauke Heivand

Kjære energi- og miljøkomité,

Alle pollinatorene hilser!

Først og fremst vil de takke for Naturmeldingen. Det kommer godt frem at den er et grundig dokument som har tatt tid å lage. Dessverre føler hverken insektene, blomstene eller resten av naturen seg betrygget. Selv om naturmeldingen inneholder 106 488 ord, sier den samtidig utrolig lite.

Ord og formuleringer som; oppfordrer, utrede, bidra, tilrettelegge, stimulere og oppdatere er gjennomgående i dokumentet. Vi ønsker oss at forpliktende uttrykk som; skal, krever, kommer til å .., og må, kommer på plass. En naturmelding må ha mål og ambisjoner å strekke seg etter. Vi mener det er bedre med et godt og konkret handlingsplan som man ikke nødvendigvis klarer å nå 100%, enn en svak plan som ikke sier noe.

Til å være en handlingsplan, rommer den lite handling. Den viser til allerede eksisterende tiltaksplaner, og der det ikke finnes, skal det utredes. Når vi vet at de tiltakene vi har i dag er for svake, for lite ambisiøse og ikke effektive nok, er det skuffende å se at naturmeldingen sier at vi skal fortsette som før. Ja, det er viktig å skaffe en helhetlig oversikt over alle inngrep og planer i Norge, men det er viktig at dette kommer i tillegg til å handle, ikke i stedet for. Vi har allerede et godt nok kunnskapsgrunnlag til å starte arbeidet med å reversere naturødeleggende arealendringer. For pollinatorene og økosystemene de lever i, må tiltak gjennomføres i dag.

Naturmeldingen slår seg til ro med at pollinatorstrategien (2018) og tiltaksplanen for ville pollinerende insekter (2021-2028) er gode nok tiltak. Når vi vet at det vi gjør i dag ikke har ført til endring, er det lite ambisiøst å anta at noe vil endre seg hvis vi fortsetter på samme måte. Pollinatorstrategien ble i sin tid kritisert for å være uten tydelige mål og konkrete tiltak. Tiltaksplanen er mer konkret, men det gjenstår å se om den er god nok. Miljødirektoratet, som er ansvarlig for oppfølgingen av tiltaksplanen, har ikke nok budsjettmidler til å nå målene som er satt innen tidsrammen. Om tiltaksplaner skal ha effekt, må de også følges av økonomiske midler.

Naturmeldingen legger stor vekt på kommunenes selvråderett. Kommunene har større lokalkunnskap, men når målet med handlingsplanen er å nå nasjonale mål er det ikke rettferdig å gi kommunene en så stor oppgave uten verktøy og tydelige retningslinjer fra statlig hold som de kan støtte seg på og henvise til. Mange kommuner står i skvis mellom økonomisk gevinst i form av utbygging og ivaretakelse av natur, og her kan statlige føringer gi kommunene den ryggdekningen de trenger for å prioritere naturhensyn.

Tiltaket oppgaveavlastende team, kan være en mulighet for å styrke kommunens ressurser, men da må målsetningen være konkret. Slik den står i dag så skal regjeringen «jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene». Altså er dette et tiltak som kommunene ikke vet om vil bli gjennomført. Vi er enige om at kommunene spiller en stor rolle i det grønne skiftet. Derfor er det viktig at alle kommuner styrkes, både i form av ressurser og folk. Vi ønsker å understreke at kommunene står tettest på lokale saker og forhold som omhandler natur, og at dette ofte er saker som krever tett oppfølging over lang tid. Et oppgaveavlastende team hos statsforvalteren vil måtte sette seg inn i mange ulike problemstillinger i områder de kanskje ikke har lokalkjennskap til, derfor vil det være bedre med et krav om at alle kommuner skal ha miljørådgiver(e) i et antall tilpasset kommunens behov. Midlene til å få på plass dette må komme i tillegg til kommunenes eksisterende budsjetter. Slike miljørådgivere med naturforvaltningskompetanse vil ha mye bedre forutsetninger for å kjenne til- og ha kunnskap om den enkeltes kommunes problemstillinger. En slik styrking av en allerede eksisterende funksjon som finnes i mange kommuner i dag, er en bedre løsning enn å innføre og teste ut en helt ny ordning som vi ikke vet om fungerer for norske forhold.

Et annet tiltak naturmeldingen vektlegger høyt, er naturregnskap. La Humla Suse ser frem til at dette verktøyet kommer på plass. Det som bekymrer oss, er at Miljødirektoratet selv sier at naturregnskapet først vil være klart i 2026, men da med et biofysisk regnskap som et minimum. «Det vil si et naturregnskap som inkluderer arealutbredelse, tilstand og naturgoder, men ikke pengeverdier av naturgodene.» Naturregnskapet vil også kun være tilgjengelig på nasjonalt og regionalt nivå. Når det vil være tilgjengelig på kommunalt nivå, altså som et verktøy for kommunene, er usikkert. Vi finner det derfor bekymringsverdig at dette skal være et styrende verktøy, men som med dagens tempo ikke vil bidra til å nå 2030-målene. Kommunenes Sentralforbund (KS) og enkeltkommuner som Bergen og tidligere Viken har i flere sammenhenger etterspurt mer integrerte verktøy for naturmangfold og arealplanlegging, både når det kommer til bevaring av naturlige områder i byutviklingen og for å vurdere naturkonsekvenser i forbindelse med bygg- og infrastruktursaker. Vi mener derfor at det må bevilges tilstrekkelig med midler til å få på plass verktøy som kan brukes i praksis allerede innen 2026, dersom det skal kunne benyttes til å nå målene i Naturavtalen.

En stor utfordring for Norge er grå arealer. Vi har allerede utbygde arealer som i dag ikke blir tatt i bruk. Her er det muligheter for å gjenbruke disse arealene, slik at vi ikke må bygge ut mer natur. Dette er noe vi ønsker at skal bli tatt med i naturmeldingen.

Norge var en pådriver for å få vedtatt naturavtalen i 2022. Når vi jobbet så godt internasjonalt, er det skuffende å se at vi ikke leverer nasjonalt.

Vi vil minne om at naturmeldingen skulle være vår handlingsplan for å nå naturavtalens 2030 og 2050 mål. Den skulle vise oss hvordan vi skal klare å reversere tap av natur, fremme bærekraftig bruk av natur, sørge for fordeling av naturgoder og sikre ressurser til gjennomføring. Alt dette innen 2050. Innen 2030 skal vi ha naturhensyn i all arealplanlegging, nær netto null tap. Vi skal restaurere 30% forringet natur og vi skal ha effektivt vern av 30% land og hav. Naturmeldinga svarer ikke ut disse målene, ei heller begrunner hvorfor vi ikke kan klare det.

Vi må ta inn over oss hva vi går glipp av når vi ikke er progressive. IPBES forteller at hver krone vi investerer i natur, gir 8 til 38 kroner tilbake. Her går vi altså glipp av flere økonomiske muligheter, arbeidsplasser og sysselsettinger.

La Humla Suse savner tydelige konkrete tiltak for å nå naturavtalens mål, med tidsfrister. Vi vil vite hvem som skal gjøre hva, hvordan det skal gjennomføres, hva det vil koste, og ikke minst en plan for finansieringen. Vi har rekke opp og rekke ned med tiltaksplaner, utredninger og rapporter. Nå må vi gå fra ord til handling!

Et lyspunkt er at Naturmeldingen sier at regjeringen skal gi en samlet oversikt hvert fjerde år over status, måloppnåelse og tiltak. Det betyr at vi endelig vil få en helhetlig oversikt over naturen i Norge. Men meldingen sier også at det kan være aktuelt å justere målene, for eksempel på bakgrunn av ny kunnskap. Denne setningen vekker bekymring, da den åpner for at man kan nedjustere ambisjonene. Vi mener at det ikke er mer natur å miste, og da kan man ikke inkludere et forbehold som gir rom for å nedjustere målene og ambisjonene hvis man ikke klarer å nå dem.

Vi er også positive til at strategien for de ulike økosystemene er å presentere en meny av tiltak og virkemidler for ett spesifikt økosystem (skog), hvor erfaringene herfra danner grunnlaget for resterende økosystem. Vi savner likevel å vite hvor lang tid dette skal ta, og vi lurer på hvor menyen av tiltak for de resterende økosystemer skal forankres.

Naturmeldingen har en lang vei å gå før hensikten med den oppnås, men vi ser frem til at den ferdige meldingen blir en plan som betrygger våre bevingede venner og som Norge kan være stolt av.

Hilsen

La Humla Suse

ved styreleder Mikaela Embla Olsen

Nyheter

HØRINGSINNSPILL TIL STATSBUDSJETTET 2025 FRA LA HUMLE SUSE

Posted on by Frauke Heivand

På vegne av deg, humlene og de andre biene, sommerfuglene, billene og blomsterfluene har vi levert høringsinnspill til regjerningens forslag for statsbudsjettet 2025. La Humla Suse er opprørt og alvorlig bekymret over de dokumentene og tellende som er lagt på bordet. Vi hadde, i tråd med politikernes taler i forbindelse med Naturavtalen og løfter om krafttak, forventet et betydelig tilskudd til den samlede naturpotten. I stedet ser vi at viktige insentiver er tatt bort og at «ferske midler» er en omrokkering av allerede bortlovede penger.

Bilde av åkergjøkhumle tatt av Truls Ass

La Humla Suse føler at vi representerer et handlekraftig dugnadslag som står på for arter og bestander av norsk insektsfauna. Vi blir inspirert og får lyst til å yte ekstra når vi ser dere slår eng, sår frø, registrerer arter og planter blåbærbusker ved siden av sandkassa for at barn tidlig skal bli glad i humla og de andre seksbeinte bestøverne. Men vi synes ikke at det er engasjerte innbyggeres ansvar å sørge for at arter ikke dør ut, at truet natur blir ivaretatt og at viktige leveområder vernes og skjøttes. Det forventer vi, i tråd med Grunnloven, at våre folkevalgte prioriterer når de legger rammene for offentlig forvaltning. Vi har også en vedtatt Pollinatorstrategi med tilhørende tiltaksplan som staker ut veien frem til 2028 (altså før målsetninger i Naturavtalen skal være innfridd). Dette er ikke gitt økonomisk gjennomføringsevne i årets forslag til statsbudsjett.

La Humla Suses medlemmer og ansatte har hånden på spadetaket, vi er fagmiljøets forlengede blikk og ivrige observatører, og vi sprer glede over små men uerstattelige  livsformer i nærnaturen. Vi holder pollinatorsaken varm og faglig oppdatert. Når vi gang etter gang bygger opp forventning til at de ville pollinerende insektene skal få det løftet alle planer, taler, toppmøter og strategier legger opp til ikke innfris, så tappes vi. Vi kjenner fysisk på skuffelse og apati. Vi føler at dere fortjener bedre. Vi vet hva midlene vi har ventet på skal gjøre for insektsfaunaen, og at det trengs.

Kløverblåvinge og kysthumla kan ikke lese. Men de har til felles at de bor i sårbare landskap i kommuner i Norge, som mister viktige planverktøy.

Humlebilla trenger at en skauen får lov til å bli gammel, i nærheten av der hvor hun finner blomster. Hun trenger et gammalt lauvtre for at egg skal bli til nye biller og hun er tung og orker ikke å fly så langt. Skogen hun trenger blir ikke vernet og ynglemulighetene forsvinner.

Rødknappsandbien vet ikke at den er kritisk truet, men hun har en helt egen rød prikk på Artskart som beskytter henne når en utbygger sikler på arealet der hun bor. Mange individer av kritisk truede arter vil ikke bli oppdaget.

Les vårt innspill under og snakk til noen du kjenner om regjeringens forslag til statsbudsjett 2025.

HØRINGSINNSPILL TIL STATSBUDSJETTET 2025 FRA LA HUMLE SUSE

La Humla Suse er en forening som jobber for å ivareta humler og andre ville pollinerende insekter, samt deres leveområder. Vi arbeider innenfor rammene av «Nasjonal pollinatorstrategi» og «Tiltaksplanen for ville pollinerende insekter» (2021–2028). Vi er spesielt involvert i formidlingsarbeid, skjøtselstiltak i landbruket, folkeforskning og kartlegging.

La Humla Suse representerer et solid dugnadslag av medlemmer og følgere på sosiale medier som tar insektsdøden alvorlig og som investerer betydelige ressurser (tid, eiendom, innkjøp) i å skjøtte leveområder, skape grønne korridorer og øke kunnskapsgrunnlaget. Vi forventer å samarbeide med de folkevalgte for å forebygge og håndtere truslene mot artsmangfoldet, ikke å måtte bøte på og reparere skader som oppstår grunnet manglende politisk vilje.  

Pollinatorsaken er først og fremst forankret i grunnmuren av bærekraftsmål 15 – livet på land, men er også tett knyttet til målet om å utrydde sult, bærekraftsmål nummer 2. Ivaretakelse av ville pollinatorer er en matsikkerhetssak som berører produksjon av frukt, grønnsaker, bær og fôravlinger, og et naturgode som norsk selvforsyning er avhengig av.

Kap. 1420, post 80 Tilskudd til tiltak for å ta vare på natur

I tråd med Naturavtalen og internasjonale forpliktelser hadde vi forventet en betydelig økning i midler til skjøtsel og restaurering av leveområder. Dette gjelder truede og sårbare naturtyper som slåttemark, naturbeitemark, kystlynghei og naturskog. For å nå målet om livskraftige bestander kommer vi ikke utenom en utvidelse av nøkkelhabitatene og gode grønne korridorer som knytter disse sammen.

Tilskuddsordningene knyttet til resultatområdet Naturmangfold og Forurensning er foreslått redusert med 1 million kroner fra 2024. Dette er særlig bekymringsfullt, da midlene til ivaretakelse av ville pollinerende insekter inngår i denne ordningen. Tilskuddsrammen er allerede svært begrenset, og den er på ingen måte tilstrekkelig til å oppnå de fastsatte målsetningene om å styrke artsmangfoldet. En ytterligere reduksjon vil gjøre det umulig å ivareta truede arter og naturtyper. Snarere enn kuttes bør tilskuddsordningen styrkes betraktelig for å sikre at vi kan oppfylle våre forpliktelser og opprettholde nødvendig naturmangfold.

Kap. 1420, post 60 Tilskudd til natursats – tiltak og planlegging for natur i kommunene

Insektene i Norge bor i norske kommuner. Noen kommuner har fått på plass kommunedelplaner for naturmangfold, pollinatorplaner og grønne planer. La Humla Suse ser at dette er nødvendig bruk av tid for å nå langsiktige tiltak over flere sektorer. Planvask redder leveområder som ikke var påtenkt da gamle arealplaner ble vedtatt. Støtteordningen fikk stor etterspørsel i 2024. Grunnet manglende midler fikk Miljødirektoratet kun innvilget 190 av 309 søknader. Det er tydelig at det er en vilje i norske kommuner.

La Humla Suse finner det derfor uforståelig at posten reduseres med 35 millioner kroner i 2025. Som et minimum hadde vi forventet at posten ble videreført i samme størrelsesorden, og at det ble funnet nye midler til naturrestaurering over kap 1420 post 80. Vi kommer derfor med en sterk anmodning om at midlene tilbakeføres for budsjettet i 2025, slik at alle kommuner får gjennomført denne planprosessen.

Kap. 1420, post 32 Vern av naturområder

Tre av fire insektarter har deler av livsløpet sitt tilknyttet skog. Mange av disse artene er pollinatorer. Midler til frivillig skogvern må opprettholdes etter avtaler gjort i 2024, og vi hadde forventet en betydelig økning i denne potten i tråd med naturavtalen.

Kap. 1481, post 25 Fleksible mekanismer under klimasamarbeidet med EU

Klimaendringer har en stor innvirkning på artsmangfoldet. Eksempelvis har flere norske arter av ville pollinatorer havnet på rødlisten som følge av klimaendringenes påvirkning på livsbetingelsene for alpine arter, deriblant polarhumle og tundrahumle. Derfor finner vi det sterkt kritikkverdig at regjeringen nå legger frem et statsbudsjett som ikke muliggjør målet om å kutte norske utslipp med 55 prosent innen 2030. Snarere åpnes det for kjøp av skogkreditter og utslippsenheter innenfor en samlet ramme på 3 000 mill. innenfor EU-regelverket. Vi anser dette som en stor ansvarsfraskrivelse som underminerer både miljøforpliktelsene og den nødvendige innsatsen for å bevare det biologiske mangfold i Norge.

Dette er de viktigste punktene fra La Humla Suse. Vi skulle selvfølgelig også gjerne vært en av de naturfaglige organisasjonene som blir bevilget støtte over post 77 i kapittel 420, i kraft av å være handlekraftige kunnskapsspredere og et arbeidslag som skaper nye leveområder hvert år, med egne hender på spadetaket, men punktene over er de vi ser på som kompromissløst nødvendige for å opprettholde intensjonene i «Pollinatorstrategien» og «Tiltaksplanen for ville pollinerende insekter 2021–2028».