VÅRT HØRINGSINNSPILL TIL NATURMELDINGEN

Kjære energi- og miljøkomité,

Alle pollinatorene hilser!

Først og fremst vil de takke for Naturmeldingen. Det kommer godt frem at den er et grundig dokument som har tatt tid å lage. Dessverre føler hverken insektene, blomstene eller resten av naturen seg betrygget. Selv om naturmeldingen inneholder 106 488 ord, sier den samtidig utrolig lite.

Ord og formuleringer som; oppfordrer, utrede, bidra, tilrettelegge, stimulere og oppdatere er gjennomgående i dokumentet. Vi ønsker oss at forpliktende uttrykk som; skal, krever, kommer til å .., og må, kommer på plass. En naturmelding må ha mål og ambisjoner å strekke seg etter. Vi mener det er bedre med et godt og konkret handlingsplan som man ikke nødvendigvis klarer å nå 100%, enn en svak plan som ikke sier noe.

Til å være en handlingsplan, rommer den lite handling. Den viser til allerede eksisterende tiltaksplaner, og der det ikke finnes, skal det utredes. Når vi vet at de tiltakene vi har i dag er for svake, for lite ambisiøse og ikke effektive nok, er det skuffende å se at naturmeldingen sier at vi skal fortsette som før. Ja, det er viktig å skaffe en helhetlig oversikt over alle inngrep og planer i Norge, men det er viktig at dette kommer i tillegg til å handle, ikke i stedet for. Vi har allerede et godt nok kunnskapsgrunnlag til å starte arbeidet med å reversere naturødeleggende arealendringer. For pollinatorene og økosystemene de lever i, må tiltak gjennomføres i dag.

Naturmeldingen slår seg til ro med at pollinatorstrategien (2018) og tiltaksplanen for ville pollinerende insekter (2021-2028) er gode nok tiltak. Når vi vet at det vi gjør i dag ikke har ført til endring, er det lite ambisiøst å anta at noe vil endre seg hvis vi fortsetter på samme måte. Pollinatorstrategien ble i sin tid kritisert for å være uten tydelige mål og konkrete tiltak. Tiltaksplanen er mer konkret, men det gjenstår å se om den er god nok. Miljødirektoratet, som er ansvarlig for oppfølgingen av tiltaksplanen, har ikke nok budsjettmidler til å nå målene som er satt innen tidsrammen. Om tiltaksplaner skal ha effekt, må de også følges av økonomiske midler.

Naturmeldingen legger stor vekt på kommunenes selvråderett. Kommunene har større lokalkunnskap, men når målet med handlingsplanen er å nå nasjonale mål er det ikke rettferdig å gi kommunene en så stor oppgave uten verktøy og tydelige retningslinjer fra statlig hold som de kan støtte seg på og henvise til. Mange kommuner står i skvis mellom økonomisk gevinst i form av utbygging og ivaretakelse av natur, og her kan statlige føringer gi kommunene den ryggdekningen de trenger for å prioritere naturhensyn.

Tiltaket oppgaveavlastende team, kan være en mulighet for å styrke kommunens ressurser, men da må målsetningen være konkret. Slik den står i dag så skal regjeringen «jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene». Altså er dette et tiltak som kommunene ikke vet om vil bli gjennomført. Vi er enige om at kommunene spiller en stor rolle i det grønne skiftet. Derfor er det viktig at alle kommuner styrkes, både i form av ressurser og folk. Vi ønsker å understreke at kommunene står tettest på lokale saker og forhold som omhandler natur, og at dette ofte er saker som krever tett oppfølging over lang tid. Et oppgaveavlastende team hos statsforvalteren vil måtte sette seg inn i mange ulike problemstillinger i områder de kanskje ikke har lokalkjennskap til, derfor vil det være bedre med et krav om at alle kommuner skal ha miljørådgiver(e) i et antall tilpasset kommunens behov. Midlene til å få på plass dette må komme i tillegg til kommunenes eksisterende budsjetter. Slike miljørådgivere med naturforvaltningskompetanse vil ha mye bedre forutsetninger for å kjenne til- og ha kunnskap om den enkeltes kommunes problemstillinger. En slik styrking av en allerede eksisterende funksjon som finnes i mange kommuner i dag, er en bedre løsning enn å innføre og teste ut en helt ny ordning som vi ikke vet om fungerer for norske forhold.

Et annet tiltak naturmeldingen vektlegger høyt, er naturregnskap. La Humla Suse ser frem til at dette verktøyet kommer på plass. Det som bekymrer oss, er at Miljødirektoratet selv sier at naturregnskapet først vil være klart i 2026, men da med et biofysisk regnskap som et minimum. «Det vil si et naturregnskap som inkluderer arealutbredelse, tilstand og naturgoder, men ikke pengeverdier av naturgodene.» Naturregnskapet vil også kun være tilgjengelig på nasjonalt og regionalt nivå. Når det vil være tilgjengelig på kommunalt nivå, altså som et verktøy for kommunene, er usikkert. Vi finner det derfor bekymringsverdig at dette skal være et styrende verktøy, men som med dagens tempo ikke vil bidra til å nå 2030-målene. Kommunenes Sentralforbund (KS) og enkeltkommuner som Bergen og tidligere Viken har i flere sammenhenger etterspurt mer integrerte verktøy for naturmangfold og arealplanlegging, både når det kommer til bevaring av naturlige områder i byutviklingen og for å vurdere naturkonsekvenser i forbindelse med bygg- og infrastruktursaker. Vi mener derfor at det må bevilges tilstrekkelig med midler til å få på plass verktøy som kan brukes i praksis allerede innen 2026, dersom det skal kunne benyttes til å nå målene i Naturavtalen.

En stor utfordring for Norge er grå arealer. Vi har allerede utbygde arealer som i dag ikke blir tatt i bruk. Her er det muligheter for å gjenbruke disse arealene, slik at vi ikke må bygge ut mer natur. Dette er noe vi ønsker at skal bli tatt med i naturmeldingen.

Norge var en pådriver for å få vedtatt naturavtalen i 2022. Når vi jobbet så godt internasjonalt, er det skuffende å se at vi ikke leverer nasjonalt.

Vi vil minne om at naturmeldingen skulle være vår handlingsplan for å nå naturavtalens 2030 og 2050 mål. Den skulle vise oss hvordan vi skal klare å reversere tap av natur, fremme bærekraftig bruk av natur, sørge for fordeling av naturgoder og sikre ressurser til gjennomføring. Alt dette innen 2050. Innen 2030 skal vi ha naturhensyn i all arealplanlegging, nær netto null tap. Vi skal restaurere 30% forringet natur og vi skal ha effektivt vern av 30% land og hav. Naturmeldinga svarer ikke ut disse målene, ei heller begrunner hvorfor vi ikke kan klare det.

Vi må ta inn over oss hva vi går glipp av når vi ikke er progressive. IPBES forteller at hver krone vi investerer i natur, gir 8 til 38 kroner tilbake. Her går vi altså glipp av flere økonomiske muligheter, arbeidsplasser og sysselsettinger.

La Humla Suse savner tydelige konkrete tiltak for å nå naturavtalens mål, med tidsfrister. Vi vil vite hvem som skal gjøre hva, hvordan det skal gjennomføres, hva det vil koste, og ikke minst en plan for finansieringen. Vi har rekke opp og rekke ned med tiltaksplaner, utredninger og rapporter. Nå må vi gå fra ord til handling!

Et lyspunkt er at Naturmeldingen sier at regjeringen skal gi en samlet oversikt hvert fjerde år over status, måloppnåelse og tiltak. Det betyr at vi endelig vil få en helhetlig oversikt over naturen i Norge. Men meldingen sier også at det kan være aktuelt å justere målene, for eksempel på bakgrunn av ny kunnskap. Denne setningen vekker bekymring, da den åpner for at man kan nedjustere ambisjonene. Vi mener at det ikke er mer natur å miste, og da kan man ikke inkludere et forbehold som gir rom for å nedjustere målene og ambisjonene hvis man ikke klarer å nå dem.

Vi er også positive til at strategien for de ulike økosystemene er å presentere en meny av tiltak og virkemidler for ett spesifikt økosystem (skog), hvor erfaringene herfra danner grunnlaget for resterende økosystem. Vi savner likevel å vite hvor lang tid dette skal ta, og vi lurer på hvor menyen av tiltak for de resterende økosystemer skal forankres.

Naturmeldingen har en lang vei å gå før hensikten med den oppnås, men vi ser frem til at den ferdige meldingen blir en plan som betrygger våre bevingede venner og som Norge kan være stolt av.

Hilsen

La Humla Suse

ved styreleder Mikaela Embla Olsen